Fasade

Kvinne født i 1971 våkner altfor tidlig. 0437. Mandag. Ingen avtaler i dag. Kaffe. Mørket er på utenfor vinduene. Lite trafikk på veien utenfor. Det burde vært lyst nå tenker hun. Det skulle ikke vært november. Det skulle vært juni tenker hun. Da hadde det vært lyst. Varmere enn november. Antagelig like stille på veien. Da kunne hun sittet i trappen og tatt en slurk av kaffen. Vinduene skinner. De er nypussete, svarte, blanke. Helt til solen står opp tenker hun. Det er alltid små striper og flekker på nypussete vinduer. Hun skal ikke klage, det er deiligemannen som har pusset dem. Klager hun må kanskje hun pusse vinduer neste gang. Det vil hun ikke. Rene blanke vinduer. Kaffen er ferdig. 0443.

Hun åpner verandadøren, går ut på terrassen med koppen i hånden. Kaldt og mørkt. Varm kaffe i koppen. Det ryker av koppen. Det ryker av munnen. November. Stille på veien. Det kjører en enslig bil forbi. Det er mørkt. Varm kaffe. Hun fyrer en sigg. Må slutte med det der. Veldig dyrt. Digg. Kaffe og sigg. Hun står der. Ensom. Ser en bil suser forbi i ny og ne. Hun tenker at en gang var det henne. En dag for ikke lenge siden hadde hun ikke tid til å stå sånn, ensom med kaffe og sigg og bare observere alle som dro forbi. Hun snur seg mot huset sitt. Svarte blanke vindusflater. Der inne lever hun, hun som er født i 1971. Og deilige mannen. Hun ser inn. Det er mørkt. Lys over ovnen. Orkidéer i vinduspostene. Gamle orkidéer som ikke blomstrer. Deiligemannes orkidéer. Han sparer på gamle slitne ting, tenker hun. Hun er en slik. En orkidé som ikke blomstrer. Ikke akkurat nå. Men bare vent, etter kaffe og sigg kan hun sammenlignes med en knopp. Så kanskje hun blomstrer i dag. Kanskje hun visner. Kanskje hun drukner. Kanskje hun dør. Nei, tenker hun. Hun skal blomstre.Hun ser inn i neste blanke svarte vindusflate. En bil med fjernlys på veien lyser opp vinduet et øyeblikk. Hun ser lenger innover. Hun ser bildene på den svarte veggen innenfor. Familien hennes. Hennes mennesker. De sover sikkert tenker hun. Vindusflaten blir sort igjen. Bilen har kjørt. Hun snur seg. Ser på verden. Verden sover. Verden er sort. Hun tar et trekk av røyken, blåser ut. En slurk kaffe. 

Hun tenker. Ingen vet om meg akkurat nå. Ingen vet at hun står der. Alene. Litt ensom. Kjenner på frykt og glede. Hun tenker på treet, det er som henne. Hvis det faller et tre i skogen og ingen er i nærheten, lager treet lyd da? Ingen vet at hun står der med kaffe og sigg. Hun ser bilene der på veien. De ser ikke henne. Det er ganske deilig. Være usynlig. Ikke være noen. Ikke oppføre seg. Ikke følge strømmen. Men når du er usynlig og ikke følger strømmen kan det bli litt ensomt. Hvertfall 0456 en mandags morgen. Hun smiler. Hun har tid. Hun kan stå der naken hvis hun vil. Ingen ser henne. Men hun ser dem. Alle dem som kjører forbi. Alle dem som går der nede på gangveien med og uten hund.

Hun snur seg mot huset igjen. Fin fasade tenker hun. Det skinner i panelen, vinduene, lyset over ovnen. Akkurat som mennesker hun kjenner. Fin fasade. Man ser ikke mye når det er så mørkt der inne. Akkurat som noen hun kjenner. Tåler det der inne dagslys? For det vil komme. Solen står snart opp. Vil de hun kjenner tåle dagslyset. Vil hun tåle dagslyset. Ja, hun tror hun tåler det. Hun er bekymret for de hun kjenner. De er som et hus tidlig om morgenen. Flott fasade, men inni er det litt rotete. Og når nok et lys treffer de mørke blanke vinduene ser man familien. De som bryr seg. De som kan gjøre dem mest vondt. Familien blir man aldri kvitt. Genene dine. Er det sånn de føler seg? Hun vet ikke. De vil ikke ha noe med henne å gjøre. Hun tar en slurk varm kaffe. Tenker. Det var mye å tenke på denne mandagen. En sigg til. Litt kaffe igjen. 0504.

Hun ser på verden igjen. Det har ikke skjedd noe siden sist. Eller har det blitt litt lysere. Er solen nærmere horisonten. Kanskje litt. Flere biler suser forbi. Alle de som har et sted å dra til. Det har ikke hun lenger. Litt trist egentlig. Hun står der. Stille. Ryker. Usynlig. Observerer. Filosoferer. Ingen vet hun er der. Hun kjenner hun lever, hun ryker, hun føler seg ok. Verden driver og våkner. En ny bil lyser opp fasaden. Hun snur seg. Ser mot familiebildeveggen. Der er dem igjen. Genene. De hun elsker. De som bryr seg. Uansett. Det blir mørkt igjen før en ny bil kommer og lyser opp fasaden. Hun ser nå soffa’n der inne. Den fine gamle kisten som er bord. Sølvfatet med messing fluen. Klokkene etter moren hennes. Messing telysholderne. I dem er det lys. De brenner ikke. Kanskje hun skulle gå inn. Sette seg under familien. Tenne på lysene. Sende en Snap av flua. Se ut. Ikke inn. Med familien i ryggen kan hun sitte å se ut på verden. Ikke være ensom og alene. Hun tenker på det. Lyset fra bilen som passerte er borte for lenge siden. Der inne ser det varmt og lunt ut. Koselig. Hun er tom for kaffe.

En ny bil kommer susende. Hun ser ned på den. Tenker at farten er for høy. Sjåføren vet ikke om fartsdumpen som nærmer seg. Vil bilen slå neddi montro. Eller bremser den ned. Nei. Den slår neddi. Au. Det hørtes ut som en blåmandag tenker hun. Akkurat som livet tenker hun. Noen ganger slår vi neddi. Noen ganger får vi bulker. Sår. Må repareres. Hun håper at ikke sjåføren skvatt for mye. Hun håper at bilen ikke har fått varig mén. Hun håper at mandagen vil bli bedre for ekvipasjen. God tur tenker hun. Ha en strålende mandag. Alt kan repareres. Det sa hvertfall Jokke. Han er død. Han hadde  fasade. Ikke en fin skinnende fasade. En røff fasade. Hun lurer på om han var flink til å vaske vinduer. Om han hadde en messingflue. Hun lurer på mye. Hun er usynlig.

Hun snur seg. Ser nok en gang på sin egen fasade. Fin fasade. Rene vinduer. Ryddig. Hun ser plutselig sitt eget speilbilde. Hun tenker at inni der er det egentlig ikke ryddig. Der er det mye rot. Hun blir stående og tenke at hun speiler seg i sin egen fasade. Den var ny. Tanken. Hvordan skal det tolkes tenker hun. Hennes fasade er så blank at hun kan speile seg i den. Det blir to fasader i én. Hun smiler. Helt alene i mørket. Den som skal prøve å tolke henne kan få en utfordring tenker hun. Ta to for prisen av en. Det ser jo bra ut, begge fasadene. Men det er ikke sikkert at de er bra. Det er ikke som det ser ut. Det er det aldri. Hun har det bra, men hun har hatt det bedre. Ny bil, nytt lys treffer de to fasadene. De endrer seg raskt. Hun ser forbi. Hun ser innenfor. Veldig filosofisk tenker hun. Så tidlig en mandag i november. 0511. Alle burde bli belyst en gang i ny og ne. Da hadde det ikke vært noen grunn til en fasade. Hun står der ute, usynlig. Bare et filter igjen av siggen og tom kaffekopp. Hun fryser litt. Kjenner hun lever. Er våken. Hun går inn.

Inn bak fasaden tenker hun. Fyller kaffekoppen. Tar av boblejakken. Tar med koppen bort til soffa’n under familien. Finner frem telefonen. En lighter. Tenner lysene på sølvfatet. Danderer litt. Snap. Sender til et lite utvalg av venner og familie. I det hun legger ned telefonen har noen svart på Snappen. En venninne med fasade har svart. Hun, venninnen, er veldig søt. Snill. Selvutslettende egentlig. Ha en strålende mandag, står det. Hun, venninnen, prates det om. Venner som snakker om venner. Venner som har angst for at ikke vennene er venner hele tiden. Hold fasaden tenker hun. Ikke skill deg ut. Ikke si i mot. Ikke vær uenig. Ikke si hva du mener. Eller gjør tvert om. Si hva du mener. Ikke utslett deg selv. Gjør hva du mener er riktig, ikke hva andre mener du skal gjøre tenker hun om venninnen. Vi sees til lørdag. Jentelag. Er man venner så tåler de det tenker hun og sender sin selvutslettende venninne en hjerte emoji. Hun er våken nå, det er fler som har våknet. Hun er ikke usynlig lenger. Hun syns. Noen ser henne. Hun ser noen. Hun ser sin selvutslettende venninne. 

Lysene brenner. Fluen er der. På sølvfatet. Kaffekoppen er fylt. Snap er sendt til verden. Hun ser dere. Hun samler på dere. Venner, fluer, lys, fasader. Hun er bak fasaden og ser lysstrimene til bilene som skinner gjennom de nypussete vinduene. Deiligemannen sover. Hva skal hun gjør nå. Hva skal dagen brukes til. Kanskje klippe seg. Kanskje en tur på senteret og fjonge seg. Kanskje kjøpe ny mascara. Trenger en julekalender. Hun trenger å komme seg ut. Litt egentid. Det er viktig.  Mye tenking før kl 7 tenker hun. Hun smiler. Hun er alene. Med hele galleriet av familie i ryggen. 

Det er mørkt ute. Fortsatt. Men solen har så vidt begynt i skape siluetter der ute. Siluett av naboens hus. Siluett av trærne. Det er stille. Bare en bil, nå oftere enn for en kaffekopp siden, som suser forbi. Hun kjenner igjen lyden av piggdekk. Snart vinter. Skulle ønske det var juni. Hun har fortsatt sommerdekk på bilen. Hun må vente. Hun skal skifte hjul i morgen. Deiligemannen skal hjelpe henne. Hun har ikke skiftet hjul selv på mange år. Gutta på jobben gjorde alltid det for henne. Nå gjør de ikke det lenger. På grunn av han som skrev en dum delsetning i drøftelsesbrevet. Han som nå betaler for at hun skal stå i stolt ensomhet, kl 5 om morgenen, på terrassen. Med kaffe og sigg. Se verden våkne. Han som betaler for at hun ikke skal være på jobb. Hun ofrer han en tanke. Det er en mann med fasade tenker hun. Bak de vinduene er det ingen hjemme tenker hun. Der er det tomt. En selvutslettende ensom mann som tror at verden vil bedras av han. Nei. Tenker hun. Gi faen. Stakkars ensomme mann. Hun skal nok klare de dekkene, eller hjulene, selv. Hun innser at hun har vært litt bortskjemt. Men sommerdekk er greit i november etter at solen er fremme. Vinterdekk er på i morgen. Hun vil dra og klippe seg. Føler seg finere etter det.