Dagen som gikk i stykker

Kvinne født 1971 sitter i soffa’n sin. Soffa’n til Sophie. Hennes soffa. Hun har tent et lys. To lys. Hun har kaffe. Varm kaffe. Hun tenker. Tenker på det som var. Hun tenker på denne dagen. Møkka dagen. Dagen som forandret alt. Den verste dagen i sitt liv. Dagen hun følte ekte smerte. Den vondeste dagen. Hun hater 8 november. Dagen som snur alt på hodet. 8 november 2001. Det er lenge siden. 23 år. Dagen som lyser, blinker på alle kalendre. Dagen hun alltid ser på når en ny kalender dukker opp. Hun sjekker alltid hvilken dag hun har bursdag. Hun sjekker alltid hvilken dag 8 november faller på. Hun faller. Hvert år faller hun på denne dagen

8 november 2001. Hun tenker tilbake. Det var kaldt. Hun hadde overnattet hos Deiligemannen. De hadde akkurat blitt sammen. Detaljene har begynt å viskes ut. Det er så lenge siden. Hun tenker at hun stod nok opp. Trist. Nyforelsket. Sykemeldt. Sulten. Fryktelig trist.Hun ringte sin søster. Lurte på om noe var forandret. Hun hadde nesten ikke sovet. Hun hadde nok tatt en kaffe før hun dro mot Oslo. Hun hadde kanskje fått ned en brødskive. Hun viste ikke at denne dagen ville bli så jævlig. At denne dagen ville bli den verste i hennes liv. At alle november måneder etter denne dagen ville bli så vonde. Veldig vonde.

Hun var 30 år. På vei mot Oslo. På vei til mamma’n sin. Mamma’n som var full av kreft. Mamma’n som hadde kjempet mot sykdommen i et år. Hun tenker på mamma. Hun gråter. Hun må stoppe bilen. Sitter i veikanten og gråter. Telefonen ringer. Hun orker ikke å snakke med noen. Hun er redd. Redd for hva dagen vil bringe. Hun gråter. Den fine mamma’n hennes. Bare er. Mamma’n som var så trygg. Mamma som var så gal. God. Rapp i kjeften. Som ropte hurra for alt. Som kunne alle replikkene i skoleteateret. Hun som alltid skulle være der. Mamma som burde fortelle henne mer om livet. Om overgangsalderen. Om brun saus. Mamma må jo alltid være her tenker hun. Mamma skal ikke være syk. Kvinne født 1971 hulker. Alene. I veikanten. Hun gråter. Hun er helt hoven i ansiktet av alle tårene. Hun finner et tøystykke. Tørker tårene. Kjører igjen mot Oslo. Hun har det vondt. En smerte som spiser henne opp innvendig. En stor klump i magen. Det er kaldt tenker hun. Kanskje vil det fryse på i kveld tenker hun. Hun har vinterdekk på bilen. Livet er kaos!

En kvinne nettopp fylt 30 parkerer bilen. Hun gir faen i å sjekke om det er lov å parkere akkurat der. Hun gir faen. Hun har vondt. Hun lever i en tåkeverden. Hun gir faen uten å vite det. Hun bare eksisterer. Hun står foran inngangsdøren. Tar et par magedrag med luft. Frisk luft. Frisk Oslo luft. Fyller lungene. Roer kroppen. Litt. Bare litt. Ingenting hjelper. Hun vet ikke hva klokken er. Hun har stått her til alle døgnets tider siden september. Eller desember 2000. Hun vet ikke. Klokken betyr ingenting. Ikke når du lever i tåke. Hun har ikke nøkkel. Hun vet noen er hjemme. Hun vet ikke hvem. Hun ringer på. Venter. Et par gode trekk med frisk luft i lungene. Døren åpner seg. Ingen gidder å spørre hvem som ringer på. Hun åpner døren. Med raske skritt tar hun trappen opp i andre etasje. Døren inn til leiligheten står åpen. Hun går inn. Det lukter innestengt. De der inne vet ikke at det er henne som står der. Eller de vet det er henne. Eller de gir faen. Uten å vite at de gir faen. Tårene presser seg frem. Hun kler av seg og går inn på badet. Tørker flere tårer. Sminke fins ikke lenger. Hun er hoven og rød i ansiktet. Ser veldig sliten ut. Smiler til seg selv. Gråter litt til. Fikser seg litt. Trekker pusten. Setter kurs mot stuen. Der alle er. Det vet hun.

Faen ta 8 november. Da hun kommer inn i stuen ser hun ingen andre enn hun som ligger i en sykehusseng borte ved vinduet. Hun hører ingenting. Alt rundt henne er tåke. Hun ser kun damen i sengen. Damen som er mamma. Damen som bare er et skall. Et skall av en som en gang levde. Et skall. Med en svulmende mage. En mage med en lever som vokser. Kreft i leveren ser slik ut sier de. Legene. Skallet ser gravid ut tenker hun. Skallet ligger helt stille. Hun hører lyden av morfinpumpen som utleverer en dose. Hun hører det er andre i rommet som sier noe. Hun hører ikke hva. Hun går bort til det som en gang var mamma. Et kyss på pannen. Pannen er kald. Mamma puster. Fremdeles. Hun tar hånden til mamma. En liten hånd. Kald hånd. Lukkete øyne. Hun ser på det som en gang var en energisk dame. En dame som alltid skulle være her. Mamma har øynene igjen. Puster svakt. Mamma er kald. Tåken letter. Hun ser flere i rommet. I stuen. Ved sengen. Familie. Mammas kjærste. Søster. En sykepleier. Tårene begynner å renne igjen. De flyter nedover kinnene. Hun deler ut klemmer til de andre. Ute er det kaldt.

Hele dagen surrer hun rundt i leiligheten. Hele denne forbanna dritt dagen. 8 november. Hun hater 8 november. Hun stryker den syke over kinnet. Hun ser på morfinpumpen. Hun hater at det er slik. Hun gråter. Hun er tom for tårer før det blir mørkt. Hun gråter luft. Hun er hoven i ansiktet. Søster er der. Bror er der. De spiser burger fra McDonalds. Pommes frites. De er stille. De ler. Prøver. Hun kysser skallet til mamma på kinnet. Hun går ut på verandaen og tar en sigg. De rydder sammen burger maten. Mammas kjærste kommer inn i rommet de sitter. Hun, søster, bror. Mamma dør. De må til mamma en siste gang.

Skallet til mamma har øynene åpne. De ser hverandre inn i øynene. Lenge. Ikke et ord. Et blikk. Et blikk til søster. Et blikk til bror. Et blikk til henne. Intenst. Et blikk for livet. Et blikk som sa mest. Alt. Et sekund i evigheten. Et blikk fylt av kjærlighet. Et blikk som sa at det ordner seg. Du overlever. Jeg elsker deg. Så lukker hun øynene. Hun slutter å puste. Hjertet slutter å slå. Hun er død. Borte for bestandig. For alltid. Aldri et blikk igjen. Mamma er død.

Ute snør det. Det snør. Det begynte å snø når mamma døde. Den første snøen. Den beste mamma’n. Noen skriker. Skriker. Et skrik som skjærer gjennom sjelen. Et vondt skrik. Et urskrik. Broren hennes skriker. Han faller sammen. Store sterke tøffe broren. Skriker. Han detter sammen. Gråtende. Søster gråter. Selv faller hun sammen ved fotenden av sengen. Det er ikke tårer igjen. Det gjør bare vondt. Uutholdelig vondt. Kroppen hennes skriker. Lydløst. Noen tar på henne. Noen sier noe. Alt er tåke. Igjen. Verden har falt sammen. Verden fins ikke. Verden er borte. Hun trekker pusten dypt. Hun gråter uten tårer. Hun skriker uten lyd. Hun lider. Hun visner. Hun dør. Hun ble bare 30. Hun vil dø.Den første snøen som faller. Det er hvitt der ute. Hun ser ut. Det snør. Biler kjører forbi. Verden bare fortsetter. Verden kan vel for faen ta en liten pause tenker hun sint. Hun er sint. Stopp verden et lite øyeblikk. Ta litt hensyn. La meg puste tenker hun. Jeg klarer ikke å puste. Smerten i kroppen hennes er overveldende. Kvelende. Aldri mer se mamma. Det gjør så fysisk vondt. I hele kroppen. 

Nå. 23 år senere. Hun hater 8 november. Hun hater den første snøen. Hun hater kreft. Hun gråter med tårer. Hun har det fortsatt vondt. Gråter hver 8 november. Hun elsker mamma’n sin.

Mammaer skal ikke dø!!!